ProsaSnutter: Håpløs (2007)

Håpløs

Han satt i mørket som klebret seg til ham som en lysfortærende substans. Øynene var åpne, dog kun blindt fiksert på ingenting. De var kapslet inn av tårenes blanke hinne. Leppene hans dirret svakt. Ubevisst gravde fingerneglene på den ene hånden seg dypt inn i håndbaken til den andre hånden, og skrapte bort mikroskopiske hudfiller som etterlot seg røde nærmest lysende streker. Brystet hevet og senket seg som en voldsom pumpe på vei til å eksplodere grunnet overbruk, men han enset det knapt. Han var langt borte. Forsvunnet inn i sin egen oppslukende lidelse av opplevd fortapelse og angst for et håpløst, muligens bortkastet liv. Bortkastede krefter brukt på bortkastet kunnskap for bortkastede penger. Bortkastet livsviktig tid. Og nå hva? Trolig kun en bortkastet tilværelse i vente. Omtrent cirka like lite fantastisk som om han akkurat var blitt ferdig med videregående, og ikke pådratt seg nesten firehundretusen i lån for en grad som ikke egentlig kunne bidra en dritt til å heve den generelle levestandarden. Og med lånet som ville pushe seg på så fort det fikk sjansen ville han faktisk tjent på aldri å ha studert noe som helst, da jobbmulighetene som ventet ikke var nevneverdige engang.

        Atter en gang hev han etter pusten, som om noen akkurat hadde sendt en knyttneve inn i magen hans. Tennene gnisset voldsomt, og små biter truet med å bli brutt av. Neglene boret seg enda dypere ned i håndbaken. Denne gangen piplet en dråpe friskt blod ut. Heller ikke dette enset han. Stirret kun forsteinet ut i mørket som dekket hele stuen, med unntak av PC-skjermen som lyste mot ham og krevde oppmerksomhet. Tvang ham til å fokusere på oppgaven som ventet rastløst før tiden ville bli slukt opp og ikke engang den kommende graden lenger kunne oppnås. Som om det betydde noe, eller overhodet hadde noen som helst form for signifikans slik alt var blitt. Alt han hadde jobbet for – nei – alt han hadde fuckings slåss for var blitt revet bort fra livet hans med klør skarpere enn barberblader, og det var ingenting i hele verden som kunne forandre det.

        Ikke nå.

      Han begynte å le en skrøpelig hes latter som skar i ørene når den slo tilbake fra de tomme veggene. Flere tårer sildret nedover kinnene hans og han lo hardere, sykere. Kjente hvordan galskapen sved seg inn fra alle skjøre sprekker i psyken som demoner kun ventende på det korrekte øyeblikk da svakheten var på sitt sterkeste, så de kunne infisere sinnet hans med fandenivoldsk, altoppslukende sinnsykdom. Latteren gled umerkelig over i stakkato hikst mellom sammenbitte tenner, mens leppene var sprukket og vridd i et nærmest åndsvakt flir. Øynene var rødsprengte og vidåpne, men fanget ikke opp ekstern stimuli. Oppgittheten og frustrasjonen var for øyeblikket alt han var bevisst. Likevel, selv det føltes kun som et fjernt mareritt skapt av en brutal Gud i angrep mot alle sovende, misfornøyde og bortskjemte mennesker som ikke visste å verdsette sin livssituasjon, når den i realiteten var mange tusen ganger mer optimal enn millioner av oppriktig stakkars, lidende individer rundt på denne blå kloden. Hikstene gled igjen over til en skjærende latter. Han følte med dem, alle disse menneskene som virkelig opplevde faenskap og helvete. Åh som han følte med dem fra dypet av sitt vesen med en empati få fra hans side av verden trolig kunne måle seg med, og tanken sendte ham videre inn i dypet av evig reflekterte grusomme assosiasjoner. Langt inn i uendeligheten av virkelighetens ondskap og urettferdighet. Mennesker som drepte, torturerte og voldtok sine medmennesker. Mennesker som sultet som dyr hele livet, hvor kort det enn måtte være. Mennesker som ble banket og slått av sine egne foreldre og søsken. Mennesker som døde av forferdelige sykdommer de selv ikke var skyldige i å pådra seg. Mennesker som var fanget i bur på grunn av sine meninger om likeverd. Mennesker som slavet hele livet og allikevel ikke hadde mer enn at de kunne kjøpe noen korn ris og gammelt brød. Alle disse bildene skyldte over ham som en syndeflod det var umulig å unnslippe. Han ristet spastisk og bet seg i tungen til blodsmak vasket smaksløkene med sin kvalmende essens av jern. Alle musklene i hele kroppen hans strammet seg til han vibrerte som om elektrisitet ble skutt gjennom nervene hans.

       Han sov ikke. Han var ikke en av de misfornøyde og bortskjemte menneskene. Ikke egentlig. Alle fikk sine egne oppgaver å løse, sine personlige kamper å fighte, og sine eksklusivt produserte lidelser å gjennomleve. De kunne alle kvalifisere for Livets pokal, så lenge man ikke ga opp kampen på grunn av feighet eller latskap. Han var bare midlertidig utslitt og brukt opp. For mange sider ved seg selv hadde ikke fått utviklet seg slik de skulle, og de sidene ved tilværelsen han virkelig hadde satt alle krefter inn for å fikse opp og ordne slik at de skulle fungere problemfritt, hadde kun ført til at alt var blitt tatt bort fra ham. Det var som å plutselig våkne etter flere års dyp, drømmeløs (eventuelt marerittaktig) søvn, og oppdage at livet egentlig ikke var forandret overhodet fra sitt tidligere stadium, med unntak av at de gjenværende år som levende var radikalt forkortet og forverret, og selvfølgelig med unntak av all smerten og alle de investerte, men altså bortkastede kreftene.

      I flere uker hadde han vært fanget i denne tomme tilstanden hvor tilværelsen virket totalt meningsløs. Uten noen form for forståelse av hvordan dette skulle kunne føre noe bedre med seg, var han apatisk når han ikke følte seg håpløs. Men ingen kunne se det, selvsagt. Masken satt som den skulle når andre mennesker var tilstede. Han var jo en optimistisk, glad og positiv type som stort sett forsto alt og hadde forståelse for alt og alle. Ingenting var egentlig problematisk noen gang, selv ikke nå. Det visste de.

        Problemet var bare å skjule sitt stadig voksende, døde indre for seg selv ..