Jeg sitter henslengt i sofaen og glor på TVen. En bolle potetgull
ligger som en strandet hval på magen min, og er faretruende nær ved
å velte hver gang jeg trekker pusten. Humorøst. En iskald colaboks
kommer flyvende gjennom lufta og kræsjer med kjeften min. Brusende
svart vann renner nedover halsen og etterlater seg en umiddelbar bane
av sprudlende prikking.
"Ah,"
sier jeg og raper instinktivt. En rein hyllest.
Dunk,
dunk, dunk.
"Det er åpent," sier jeg helt sånn passe høyt.
Døra
åpner seg, og inn kommer Bolla og hans nye venninne, Evelyn. De drar
av seg skoa og slentrer inn i stua.
"Halla
på'ræ!" sier Bolla, mens Evelyn kommer bort og gir meg hånda.
Jeg rister'n og smiler.
"Halla,
halla," sier jeg.
"Driver
med?"
"Henger
og slenger." Jeg reiser meg fra den svært døsige posisjonen
til en noe mer akseptabel positur - konvensjonelt
interaksjonsmessigsett, selvsagt. "Dere var ikke akkurat seine
idag. Jeg har ikke engang hatt tid til å ta en dusj."
Evelyn
detter ned ved siden av Bolla og smiler. "Bolla har insett noen
ganske dype greier nå."
"Hehe,
vel," sier Bolla og stirrer ned i gulvet.
"Ikke
vær blyg," sier Evelyn og slår'n lekent på armen.
"Blyg,
du liksom" sier'n og dytter henne, mens han gliser.
Jeg
stirrer bare tamt på skuespillet som utspiller seg foran meg, som om
det er en helt nøytral komiserie med fake publikumslatter i
bakgrunnen.
"Men,
okay," sier Bolla til slutt. Han klør seg i det raggete
skjegget. "Jeg innså plutselig at jeg løper fra fortiden min
ved å ignorere mora og faren min når de prøver å ta kontakt."
Jeg
bare glor på'n.
"Greia
er at jeg unngår å møte de på grunn av minnene det slipper løs.
De er som sultne kjøtere etter forsvarsløse lekkerbisker i
fullmånen."
"Poetisk,"
mumler jeg og tar en slurk til av det sprudlende svarte vannet.
Bolla
slipper ut en kort liten latter. "Så, hva tror du?"
"Fortiden
er død, min venn," sier jeg og plasserer glasset på bordet.
"De du møter idag er ikke de du møtte igår. Alt er annerledes
alltid, og så videre."
Evelyn
flirer høylytt.
Bolla
glor bare ut i ingenting. Til slutt sier han: "Men minnene
kommer jo her og nå. Selvom hendelsene skjedde for mange år siden
er emosjonene de vekker nå ekte."
Jeg
nikker så vidt det er. "Det er riktig, men minnene er basert på
noe som ikke eksisterer lenger. Dette betyr derfor at du fortsatt,
etter alle disse årene, bærer på noe som er dødt og begravet.
Drep det og bli fri fra det, eller la deg selv fortsette å
hjemsøkes."
"Hvordan
kan jeg drepe minnene mine?" sier Bolla og klør seg i huet.
"Dette
er alt selvsagt metaforisk. Det er ikke minnet i seg selv du dreper,
men snarere din identifikasjon med
at den hendelsen har noe å si for hvem eller hva du er nå,
eller noen sinne har vært. Du må se at alt som har hendt er borte
nå, det finnes ikke lenger. Det er historie." Jeg veiver litt
med henda for dramatisk effekt. "Du må bare se at du eksisterer
her og nå, og er helt fri fra alt som har hendt før. Du er ikke
bundet av noe som helst - annet enn det du tror
du er bundet av."
"Og du er helt sikker på dette?"
Jeg
ler. "Nei, jeg veit ikke en dritt. Du må'kke finne på å tro
på meg, men du må gjerne finne ut med
deg selv om det er sånn eller ikke, hvis du føler det er noe som
resonnerer."
Bolla flirer også. "Jeg skjønner."
Evelyn
dulter'n i skulderen. "Døh, hvor har du finni han her,
egentlig?"
Både
Bolla og jeg ler.
*
Bolla
og Evelyn har dratt tilbake til hvorhen de kom fra, så jeg tar meg
en lang dusj. Deretter kaster jeg på meg noen klær og trasker ut i
finværet. Sola er nydelig og alt det der. Livet er poetisk som faen,
og det eneste man kan gjøre med det er å nyte det uten å
nødvendigvis måtte forstå noe
av det. Når alt kommer til alt er hele idéen om at det må være en
viss "mening" med Livet i seg selv meningsløs. Så er
Livet meningsløst, da? Nei, det er verken
med eller uten mening. Det simpelthen
er.
Kjenner jeg blir litt kvalm og dreper tankerekka.
Tre fugler flyr så lavt at de nesten streifer huet mitt. Jeg gliser
og glor opp etter dem, og blir umiddelbart blenda av sola. For øya
mine ser det ut som de blir transformert til reint lys og løser seg
opp i Alt. Eller ingenting.
Beina
mine fører meg først til en liten kiosk hvor det kjøpes en
baconpølse og cola. Jeg blir deretter frakta til en benk under et
stort majestetisk tre i en av byens mange parker. Kroppen plasserer
seg så behagelig som mulig på pinnebenken, og matprogrammet
igangsettes. Kjeften kverner pølsa og brødet broderlig, og cola
inntas med jevne mellomrom.
Etter
maten blir jeg bare sittende på benken. Det er en evighet uten
referanser til tid. Mennesker kjapper seg rundt meg på alle kanter,
og har visst alltid dårlig tid. De må alltid dra et sted, møte
noen, gjøre noe, huske noe, kjøpe noe, hva som helst. Og det er
selvfølgelig ikke noe galt i det. Jeg bare skjønner det ikke
lenger. Det er helt borte for meg. Så derfor sitter jeg isteden
stille på en benk, og beskuer heller verdens selvopprettholdende
automatikk fra en viss behagelig avstand. Ikke kald og kynisk, nei,
det er ikke mulig. Jeg kan umulig separere meg fra det som foregår
rundt meg, så jeg kan ikke være kald og kynisk. Men jeg er ikke
nødvendigvis overhjertelig og varm, heller. Det behøves ikke. Det
viktigste er at alle får være seg selv og gjøre sin egen greie,
noe de selvsagt gjør uavhengig av om jeg mener noe om det eller ikke
uansett. Så det etterlater meg her, på en benk i en nydelig park
full av grønne farger.
I
en uendelighet av mangel på tid er det bare lyset og varmen fra sola
som finnes, og lydene av byliv, fugler og barn rundt meg, og
stillheten som binder alt som eksisterer sammen i et ikke-fysisk lim.
Pusten som går inn og ut i en rolig rytme, hele tiden. Den er en
flittig, utrøttelig motor. Jeg lar fokuset mitt gli over fra de ytre
stimuli til selve følelsen av
kroppen. Når man kjenner på det uten tanker er det helt umulig å
si hva det er. Det nærmeste jeg kommer er en følelse av sitring.
Jeg soner ut på den følelsen i en halvtime til, mens livet
fortsetter å leve seg selv rundt meg, like utrøttelig som pusten.
*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar