lørdag 22. mars 2014

KorthistorieUtdrag: Døden & Djevelen (2014)


Utdrag
770 ord (av 4572)

2

Døden lente seg tilbake i stolen og nøt synet av sin kone, Djevelen. Hun satt røykende på en sigarett, som en katt som slikker halen sin. Hun var en brutal liten djevel, og han var en enda jævligere død. Sammen var de historiens mest passende par. Hun like ond som han var kald. Hun valgte dem, og han slettet dem. Det hadde alltid vært slik, helt siden tidenes morgen – og til og med før dét. En dag gikk det opp for dem at de måtte jobbe sammen for all evighet uansett, så de falt pladask for hverandre. Ja, damer og herrer, de ble faktisk skikkelig gammeldags forelsket med sommerfugler svirrende rundt i magen og hele pakka. De giftet seg, og det er slutten på den historien.
«Hvordan gikk det på jobb i dag?» sa Djevelen, mens hun røykte sitt spesiallagde onde tobakksmerke.
Døden tok en sup av den utrolig fine 10000 år gamle svarte vinen. «En av dem var litt vanskeligere enn de fleste,» sa han og drakk vin fra sitt antikke, kongelige beger, hvilket fikk ham til å føle seg som Dracula. «Jeg iscenesatte åstedet nøyaktig slik du ønsket det, med alteret og dommedagskrystallen og alt det andre.» Med pekefingeren lagde han en sirkulær bevegelse i luften. Tok enda en munnfull vin, svelget sakte og fortsatte: «Jeg begynte med å skrelle av huden hans, hvilket jo var dagens metode for å fjerne de som er klare til å dra – igjen som du ønsket, min kjære. Men så, da jeg hadde kommet omtrent halvveis ned kroppen må han ha blitt fylt av magiske krefter eller noe lignende, for han sparket meg overende og sprintet av gårde.» Døden roterte det høye begeret så den svarte vinen blandet seg som en liten tornado.
«Oj, oj,» sa Djevelen, uten å miste sitt forføreriske smil. «Hva gjorde du da?»
«Jeg løp etter ham selvsagt, og fikk til slutt kappet ham ned med dolken,» sa Døden og lo med entusiasmen til en fem år gammel gutt som dreper maur med forstørrelsesglasset sitt. «Problem eliminert. Men det bør nevnes at jeg ble faktisk kuttet rimelig hardt,» sa han og dro opp skjorten så hun kunne se. En stor bandasje gjennomvåt av blod var klistret fast fra nedre del av mageregionen og nesten helt opp på brystet. «Det ble selvsagt mye søl, men jeg klarte etter hvert å komme meg hjem og fikk sydd meg sammen igjen.»
«Jeg er sjokkert,» sa Djevelen, blåste grå ringer ut mellom sine svartmalte lepper. Hun lente seg framover og knuste sigaretten i askebegeret på det runde marmorbordet. «Trodde du aldri gjorde feil.»
Han smilte. «Gud må ha sans for humor. Jeg kan se for meg overskriftene: I dag døde selveste Døden av et altfor dypt knivstikk påført ham av en av de utvalgte hjemreisende!» Han humret og supte mer vin.
Kona hans klappet hånden mot låret og lo høylydt. «Vel, du tok ham i det minste. Det er det eneste som betyr noe.» Lente seg tilbake, krysset bein og armer som en fornøyd sjef. Etter noen sekunder tente hun en ny sigarett.
«Ja,» sa Døden.
Men han fortalte henne ikke det faktum at det hadde vært to av dem. En ble hardt skadd, men kom seg unna. Den andre, vel ... den andre kom seg ikke unna. Døden var mer en ekvilibrium-fokusert type enn sin helhjertede onde kone. Derfor, om han en dag, som i dag, jaktet på to stykker samtidig, og en kom seg unna mens den andre ble tatt, så var det perfekt balanse i hans verden.
Djevelen, derimot, så overhodet ikke på disse sakene fra det samme perspektivet. Hun hadde hele den personlige kampen mot det Gode å fokusere på, og hadde derfor alltid et ekstra insentiv til å få den Kosmiske Moralitetsmåleren til å dyppe enda noen hakk lenger ned i de håpløse dyp av negativitet.
Døden, på sin side, ga egentlig temmelig faen. Både gode og onde mennesker døde hver eneste dag, så han ville for alltid være mellommannen – den perfekte balanserer mellom liv og død, godt og ondt.
Derfor, heller enn å være helt ærlig med sin kone, sa han: «Alt i alt gikk det svært bra. Jeg fikk unnagjort hele listen. Send meg gjerne en dobbelt så lang neste gang,» sa han, kry som en unge.
Hun lo som bare Djevelen selv kunne le, og blåste en tettpakket stråle av røyk mot ham. «Det kan det faktisk hende jeg gjør,» sa hun. «Vær på vakt, min kjære.»
«Vel, uansett hvem de er, så dreper jeg dem,» sa Døden.
Nå lo de begge to.
Selvfølgelig kom han til å drepe dem.


----------

Eboken er tilgjengelig her

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar