Utdrag
Side 5 - 14 (av 288)
Del 1
Det
banka voldsomt på døra. Jeg snudde på huet og stirra over det øde
landskapet i rommet mitt, hvor det eneste som fanga oppmerksomheten
var den enslige gitaren som sto stolt midt på gulvet, mellom
fuzzpedaler, ledninger og et par forsterkere. Den ligna en soldat som
hadde overlevd et grusomt slag, og var nå på vei hjem til kjerring
og skrikerunger.
Igjen
dundra det på døra.
Dunk,
dunk, dunk.
«Ja,»
sa jeg.
Den
mindre danna mora mi, Åshild Fjeldson, smalt opp døra så huset
skalv og treverket knaka. Blikket hennes var slørete og hu hadde
røde roser i kinna. «Petter!» ropte hu, og prøvde å peke på
meg.
«Mor
Åse!» ropte jeg fjollete tilbake. Jeg pekte også. Jeg skjønte at
hu var passe berusa og surrete i topplokket, og da kalte jeg henne
alltid Mor Åse.
Hu
satt bestandig og strikka på et eller annet babyplagg. Ikke visste
jeg hvorfor hu gadd det. Jeg tror ikke hu visste det selv engang. Men
hu satt i hvert fall alltid og strikka, og alltid når’a strikka,
så drakk’a rødvin. Og det hendte ikke lite ofte at hu fikk i seg
litt for
mye av det røde skvipet, og da blei det andre boller i huset.
«Har
du sølt tannpasta utover hele badegulvet, eller?!» ropte Mor Åse
av full hals, så det ljoma utover det øde rommet mitt. Jeg tippa
det usynlige støvet sto til alle kanter, men gitaren sto der stø
som et fjell.
«Nei,
jeg ha’kke det,» sa jeg rolig og beherska.
Hu
svaia litt fram og tilbake. Prøvde å fokusere, men fikk det liksom
ikke til. «Hvorfor er det tannpasta utover gulvet der da?» sa Mor
Åse, og prøvde igjen å peke på meg.
Jeg
skjønte at jeg ikke orka peset hennes nå. Jeg hadde vondt i huet og
ville bare kule’n med litt musikk. «Stikk og plag Jakob,» sa jeg.
«Han maser’u aldri på! Kan du ikke mase på han, ’a?»
Jakob
var broren min, og ikke bare det, han var også min rake motsetning.
Der jeg likte å slappe av og spille gitar, likte han å løpe rundt
i skogen og slåss. Han hadde fått det for seg at han skulle bli
Norgesmester i kick-boxing. Lykke til. Han var treningsnarkoman, og
jeg var dovendyr av beste slaget. Hadde jeg hatt et tre på rommet
hadde jeg liggi der hele døgnet, i ly for den jævla sola som lyste
på TVen og gjorde den umulig å se på.
«Jo,
det har du helt rett i, Petter,» sa den fulle mora mi.
«Ja,
tenk. Jeg har rett i det,» sa jeg, reiste meg opp, og skuffa Mor Åse
ut av rommet. Jeg låste døra og slapp pusten ut i et langt sukk.
Gjennom
gardinene, som fortsatt var trukket for, kunne jeg se hvordan de
siste lyserøde fangarmene til sola holdt på å drukne bak en
høyblokk på andre siden av gata. Det så ut som en brann på vei
mot den evige stillheten.
Jeg
la meg på sofaen igjen. Huet føltes som en vaskemaskin på full
sentrifuge. Det kjentes som alt gikk rundt og rundt, bare baklengs.
Jeg lukka øya, slang armen bakover, følte meg fram til cd-spilleren
som sto vendt mot armlenet og skrudde på litt musikk. Vokalisten i
Dimmu Borgir skreik av sine lungers fulle kraft mens resten av bandet
iherdig prøvde å overdøve han. Det var deilig. Ingenting var bedre
enn å ligge på sofaen med øya igjen og musikken på full guffe.
Det var min form for meditasjon. Da var jeg hel. Komplett. Total.
Mange ord kunne beskrive hva jeg var når jeg lå på sofaen med øya
lukka og hørte på musikk. Da kunne det surre rundt i huet mitt så
mye det ville, uten at det plagde meg i det hele tatt.
Plutselig
buldra det i hele huset. Jeg skvatt og hoppa sikkert to og en halv
meter. Reiste meg, gikk bort til døra og stakk hodet ut. Jeg stirra
rett på Jakob. Han hadde rom tvers over gangen.
«Stikk
et annet sted, ditt jævla fyllesvin!» skreik Jakob, forbanna som et
lemmen.
«Ja,
det kan du ta deg faen på at jeg skal!» ropte Åshild tilbake,
minst like forbanna, men også utafor og lei seg. Hu blei fin i
kjeften hu mora vår, når’a hadde drikki for mye. Det var like
sikkert som låsen i pengebingen til Onkel Skrue.
«Jeg
hater at hu drikker,» sa broren min, henvendt til meg. «Jeg hater
det mer enn jeg hater den støgge satanmusikken din, og det sier ikke
lite, for du veit hvor mye jeg hater den dritten!» Han vifta med
armene og var helt ildrød i panna.
«Det
e’kke satanmusikk,» sa jeg og vrengte trynet i en sur grimase.
«Men samma det.» Som vanlig gadd jeg ikke å mase med uviktige
ting.
Jakob
kom helt ut av rommet sitt, hvor det var en eller annen irritert type
som rappa hissig i bakgrunnen, og hviska til meg: «Vi må seriøst
gjøre noe.»
Jeg
så litt usikkert på han.
«Med
hu,»
forklarte han, og pekte ned trappa. «Vi må gjøre noe med problemet
hennes før jeg går fra vettet!» Jakob nærmest hoppa opp og ned av
irritasjon. Han hadde nok passa temmelig bra til å være en av de
irriterte typene som rappa om dop og damer. «Plager det virkelig
ikke deg?»
«Nja,
jo…» Jeg dro på det. «Det er klart det plager meg, men du
kjenner meg. Jeg driter liksom i det meste.»
Jakob
glodde olmt og bebreidende på meg, som om han ville smelte meg til
en liten våt flekk på gulvet. «Ja, jeg veit det. Og jeg
respekterer det til og med, som regel, men dette gjelder mora vår.»
Han rista oppgitt på huet. «Du må vel for faen bry deg om henne,
i det minste?!»
Jeg
nikka. Jo da, klart jeg brydde meg om lille, surrete Mor Åse.
«Du
vil vel ikke at’a skal ende opp som alkoholiker, vel?»
«Så
klart vil jeg ikke det,» sa jeg og støtta meg til veggen. Prøvde å
høre musikken jeg hadde skrudd på, men det var for lavt. «Men hva
mener’u at vi burde gjøre, ‘a? Det er liksom ikke så mye vi kan
gjøre…»
Jakob
så litt rådvill ut. «Veit ikke helt. Med hjelp fra pappa kunne vi
sendt henne til et eller annet hjelpesenter for semi-alkoholikere,
kanskje.»
Som
så mye annet Jakob sa syntes jeg også dette var helt på trynet.
«Nå får du faen meg gi deg, ass! For det første er ikke mora vår
verken alkoholiker eller semi-alkoholiker. Hu liker bare å ta seg
litt vin av og til. Litt for
mye vin, ja det skal
jeg være helt enig i, men ikke nok til at det kan kalles
alkoholisme.» Jeg trakk pusten. Nå måtte jeg altså pese med dette
likevel. «For det andre kommer aldri pappa til å gå med på det.
Aldri i verden!»
«Det
er jeg helt uenig i,» sa broren min. «Har du ikke hørt hvordan han
klager og bærer seg hver gang hu blir litt skakk i huet?»
«Jo,
men det ha’kke noe å si. For han vil ikke sende henne på
hjelpesenter uansett. Det blir for flaut. Du skjønner vel det?»
Jakob
rista på huet enda en gang og strena inn på rommet sitt. Han visste
at han hadde tapt denne duellen. Jeg kjente faren vår veldig godt.
Ikke mange som kjente Per Fjeldson så godt som meg, nei. Kanskje
Åshild Fjeldson, men det kunne være det samme, for hu var drita. Da
faren vår var ung og gikk på skolen pleide de andre ungene å kalle
han Forlegne Per. Og det var ikke for ingenting. Han ville ikke bli
med på omtrent noe som helst, fordi han syntes det var for flaut.
Rart han i det hele tatt klarte å få seg kone, unger og jobb,
spør’u meg.
«Bare
én ting til,» sa Jakob.
Jeg
hadde ikke lagt merke til at han var kommet ut av rommet sitt igjen.
«Ja?»
«Hvor
er pappa,
forresten?»
«Han
stakk til bestemor for å hente Emilie.»
«Å
ja,» sa han og forsvant inn igjen.
Jeg
sto litt og glodde tomt på den lukka døra hans, så forsvant jeg
inn på mitt eget rom også.
Emilie,
ja. Den lille søstera vår på sju år. Hu var noe helt for seg
selv. Makan til liten røverunge skulle man lete lenge og vel etter.
Hu hadde et hjerte av gull, men en munn stappa full av dritt og møkk.
Vokabularet hennes kunne sette henne i respekt hos selv den groveste
sjømann. Ingen av oss visste hvor hu hadde tilegna seg alle de
stygge orda, men vi ville også helst slippe å vite det. Jeg hadde
min egen lille teori om at på et eller annet ubevisst plan var lille
Emilie klar over at pappa var en svært forlegen person, så hu hadde
bestemt seg for å lære masse griseprat så fort som fysisk mulig
for å gjøre det enda verre for vår stakkars, ynkelig far. Jeg var
uansett den eneste med denne teorien. En gang sendte vi lille Emilie
til barnepsykolog, hvor hu gulpa opp all den drittpraten hu kunne.
Barnepsykologen blei rød i trynet og måtte plutselig i et viktig
møte, og forsvant fra rommet. Seinere fikk vi et brev i posten hvor
barnepsykologen mente at grisepraten til den kjære søstera mi etter
hvert kom til å avta med alderen. Da pappa spurte hva psykologen
mente kunne være årsaken til at lille Emilie preika så grovt, var
svaret han fikk som følger: «Små barn plukker med seg de
merkeligste ting, det gjelder selvsagt også for språket.» Men da
blei pappa faktisk sur. Han kalte barnepsykologen en jævla bløff og
dreit i å betale regninga. Way to go, pappa! Meldinga han fikk fra
lille, søte Emilie var enkel og grei: «Megafett, din horebukk!»
Pappa rødma til han ligna en overstekt julegris, men vi visste at hu
mente det godt. Så blei det boller og brus på alle sammen, for
mamma hadde drikki altfor mye rødvin og syntes lille Emilie var
dødskul.
Jeg
gikk inn på rommet og plukka opp gitaren og spilte til langt på
natt. Jeg lagde en sang om lille Emilie, den kule lillesøstera mi.
Da jeg endelig var ferdig var jeg så sliten i henda at det var
umulig å spille mer. Jeg tryna ned i senga og sovna som om jeg hadde
stappa i meg tjue valium.
Tidlig
neste morgen våkna jeg av at en bil kræsja i postkassestativet
vårt. Det tok ikke mange sekundene før jeg hørte den bråkete
kjeftesmella som var den søte, lille greia jeg kalte søster.
«Nå
må alle møkkafolka her se til pokkerivold og stå opp!» ropte
lille Emilie av full hals. For en nydelig morgenfugl hu var.
«Hysj,
da, Emilie,» kunne jeg høre pappa si forsiktig. «De ligger og
sover.»
Jeg
satte meg opp i senga og stirra på klokka. 06.32.
Det var for jævlig å komme hjem så
tidlig på en
lørdag.
«Jeg
driter vel i om de svina her ligger og sover!» ropte Emilie, og
overdøva pappa. Man kunne begynne å lure på hvem som var mannen
her i huset.
Jeg
gnei søvnen ut av øya, kledde på meg en sliten olabukse og t-trøye
og gikk ut av rommet. Kulda fra første etasje slo mot meg som en
vegg av is. Klarte de ikke å lukke døra etter seg, el’? Jeg vagga
ned trappa til første og smalt igjen ytterdøra. Vi bodde i et ikke
særlig stort hus, så ytterdøra førte rett inn på kjøkkenet. Det
var også på kjøkkenet trappa opp til andre etasje var. Med andre
ord skikkelig festlig arkitektur.
Pappa
satt ved kjøkkenbordet og så mer eller mindre deppa ut. Han sutta
på en tannpirker.
«Kræsja
du i postkassestativet igjen?» spurte jeg, bare på faenskap.
«Ja,
jeg gjorde det,» sa pappa og blei rød i trynet. «Jeg kunne ikke
noe for det. Emilie maste så mye på meg.» Han så ulykkelig ut.
«Hun maste på meg fordi jeg ikke stoppet så hun kunne kjøpe seg
en hamburger.» Han greip om armen min og stirra meg i hvitøyet.
«Jeg blir gal av henne, Petter. Vet ikke hvor lenge jeg orker å ha
henne i huset!»
«Slapp
av, ’a, fatteren,» sa jeg og slo han kameratslig på skulderen.
«Det ordner seg. Du husker hva psykologen sa? At Emilie kommer til å
vokse av seg den stygge pratinga si. Da blir’a sikkert roligere
også. Så bare slapp av.» Jeg blunka med øyet og virka skikkelig
kul, men det hjalp ikke på Forlegne Per. Han bare satt der og beit
på tannpirkeren sin og rista forsiktig på huet. Løpet var virkelig
kjørt. Stakkars.
Jeg
subba inn i stua, som lå vegg i vegg med kjøkkenet. Det var ikke
engang en dør som skilte de to rommene, bare et tåpelig lyselilla
forheng. Det så ut som en sånn bule man gikk til for å få
framtida spådd. Vi hadde klagd på det forhenget i alle år, men Mor
Åse skulle ha det der for alt i verden. Hu dreiv og sa at hu fikk så
fred i sjelen når’a satt der og strikka og drakk rødvin og stirra
på det dustete forhenget. Jeg personlig visste at mora mi var sprø
som en potetchips i topplokket, men holdt det for meg selv. Jeg var
ikke så ofte i stua uansett, så jeg dreit egentlig i det teite
forhenget.
I
sofaen i stua satt lillesøstera mi og glodde på TVen, med en
fjernkontroll i hver hånd. En til TVen og en til video’n. Jeg
slang den slappe kroppen min ned ved siden av henne. Hu ensa meg ikke
engang.
«Åssen
går’e?» spurte jeg.
Lille
Emilie stirra på TVen.
«Har
du det bra, lillesøster?»
Lille
Emilie stirra på TVen.
Jeg
blei drittlei og rappa fjernkontrollen til TVen rett ut av hånda
hennes. Da våkna
lille Emilie på en brøkdel av et sekund. Rart med det der. Du
eksisterte ikke før du fant på noe faenskap.
«Din
teite mongo, få tilbake kontrollen!» ropte hu så det skingra i øra
mine.
«Aldri!»
erta jeg.
Så
frika hu helt og begynte å slå meg med kontrollen til video’n.
«Få den! FÅ DEN!»
«Ne-ei!»
mobba jeg enda mer.
Hu
blei helt vill i trynet og hoppa opp og ned i sofaen med den lille
kroppen sin mens’a slo meg med kontrollen. Bare for å gjøre henne
enda mer forbanna tok jeg den andre kontrollen også. Deretter la jeg
dem på toppen av et skap der lille Emilie ikke kunne få tak i dem.
Hu skreik og hoia og holdt et dundrende leven. Jeg bare sto der og
gliste, noe som gjorde’a enda mer forbanna.
Pappa
viste sitt lugubre åsyn i forhenget. «Kan dere være så snill å
ta det litt med ro? Jeg er så sliten. Petter, i hvert fall du, da,
som er voksen. Ikke plag Emilie.»
Jøss,
var jeg plutselig voksen
nå, da. «Okay, fatter’n,» sa jeg og løfta Emilie høyt opp. Så
la jeg henne ned i sofaen og kilte henne til hu nesten grein, før’a
fikk kontrollene tilbake. Hu satte seg straks til rette og fortsatte
sin endeløse stirring på boksen over alle bokser.
Jeg
trippa ut på kjøkkenet igjen. Nå satt Mor Åse der også, eller,
jeg fikk vel kalle henne mamma nå som hu ikke var drita lenger.
«Hei,
vennen min,» sa hu, fortsatt litt grøtete i stemmen. Den ufine,
bannende kjerringa som i går kveld hadde tatt over kroppen hennes
var nå borte.
«God
morgen.»
«Petter…»
«Ja…»
Jeg prøvde å virke så uinteressert som overhodet mulig, men det
funka aldri.
«Jeg
beklager at jeg drakk litt for mye i går…» Stemmen hennes døde
liksom ut og forsvant ut i lufta og blei borte.
«Helt
greit det, mutter’n,» sa jeg og vifta med hånda.
------------------
Boka er tilgjengelig her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar